Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Litteratur’ Category

Ensomhet er

Er akkurat ferdig med «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg» av Kjersti Annesdatter Skomsvold. Skomsvold’s debut kom i 2009. Det er absolutt en leseverdig debut.

Romanen handler om Mathea, gift med Epsilon som jobber i statistisk sentralbyrå, og kanskje verdens mest ensomme menneske. Mathea har ingen andre enn Epsilon, og det synes som om man kan telle de antall mennesker hun har snakket med i løpet av sitt liv på en, toppen to, hender.

Selv om romanen på mange måter dyrker ensomheten og tristessen er den også fylt med humor. Matheas tankerekker fyller meg med latter. Både fordi de er så søkt, men også fordi jeg ofte kan kjenne meg igjen i dem.

Romanen inneholder også en av de vakreste og tristeste passasjene jeg har lest:

«Jeg spiser igjen, bare fordi jeg må, og jeg overveier å skrive en lapp og legge oppi tidskapselen. Jeg kan skrive noe om meg selv uten at det høres ut som en kontaktannonse, selv om det på en måte kanskje er det det er. Det eneste jeg kommer på er at jeg er en som heter Mathea, så jeg skriver det. Da jeg leser det fort ser jeg at det står «Ensomhet er Mathea», og jeg lurer på om Epsilon vet det. Jeg stempler med fingermerket mitt for DNA, også sprer jeg et nys utover som prikken over i-en.»

Løp og les

Read Full Post »

Need I say more?

Read Full Post »

Midrés formular

Da Markus Midré til akompagnement av Sjur Miljeteig leste dikt under Litteraturfestivalen på Lillehammer forstod jeg med en gang at jeg lyttet til en forfatter som ville følge meg lenge. Midrés lyrikk vekket min interesse.

Midré debuterte i 1995 med diktsamlingen Teori om tusen skygger. Sjelden har jeg lest lyrikk som har framkalt sånne bilder i meg. Mulig er det fordi språket er mettet av bilder, men det kan også skyldes at ordene er så vakre at jeg blir tvunget til å stoppe opp, tenke igjennom hvilken betydning ordene skaper og forestille meg.

ligger jeg på ryggen

tiner frosten i jorda

en regndråpe smadrer

tungen

med skremmende presisjon

landskapet er åpenbart lei av

å stå modell for mine iakttakelser

to stjerner vakler sammen

i en øm parodi på månen

Siden han debuterte som 20 åring har Midré skrevet en rekke diktsamlinger, tre romaner og to barnebøker. Formular er hans fjerde og foreløpig siste diktsamling. Den kom i 2003. Samlingen åpner med følgende dikt på innsiden av permen:

det er her

ikke du, ikke jeg, men det

er her, i dikt jeg ikke vet hva betyr

kanskje diktene er et formular, sier du, formular

for å lete og finne, formular

for å lete og ikke finne

formular for å gjøre noe av

ingenting, formular for

frosne sjøer, formular for sovende

leiligheter i et våkent nabolag, formular for

regn som faller skrått mot vinduene, formular

for kvinner i gule regnfrakker, formular for feber

og for å ligge i fred, hva vil du, sier du

jeg vil ha et formular som kan gjøre meg

levende når jeg er død

formular for søknad om søvn, formular

for retur av uavhentet kjærlighet, formular

for fortrolighetsavtale, formular for

anbudsinnbydelse, formular for bestilling

og for å komme ut av diktet

formular for at du skal ha vært her

og nettopp stått opp, nettopp gått

Etter å ha fordypet meg i hans lyrikk økte interessen for forfatterskapet og jeg gikk løs på hans nyeste roman Tunnel fra 2008. Handlingen spinner rundt en mann som oppsøker en tidligere bekjent med spørsmål om å få bo hos henne noen dager. Språket Midré anvender i lyrikken videreføres i romanen. Men det som fascinerer meg mest med Tunnel er forvirringen rundt tidsaspektet romanen skaper. Hva skjedde egentlig når? Mot slutten er forvirringen total og jeg tar meg selv i å lure på om jeg har glemt deler av handlingen. De to linjene på første side gir meg en slags forklaring:

Alle som husker deg

er glemt

midre_markus_tunnel_book

Nå ligger hans roman Lungene fra 2002 klar på nattbordet og jeg kikker bort på den med forventning i blikket.

Read Full Post »

Kremen av kvinner

Jeg har i lengre tid hatt en diskusjon gående med en bekjent. Når vi møtes i festlig lag stiller han meg alltid dette lille, enkle spørsmålet:

«Har du lest noe god litteratur av kvinnelige norske samtidsforfattere i det siste?»

I denne situasjonen har jeg ofte blitt svar skyldig. Jeg har rett og slett ikke klart å komme på hvilke gode bøker skrevet av kvinner jeg har lest i det siste. Det irriterer meg. Han mener nemlig at gode bøker av kvinnelige norske samtidsforfattere er mangelvare. Dette er jeg dypt uenig i og her kommer mitt svar til deg Henrik:

Ja, jeg har lest mange gode bøker skrevet av norske kvinner i det siste. Og dette er bare et lite utvalg:

Miram Kristensen – En ettermiddag om høsten

Bak på Kristensens roman fra 2007 står en eneste setning: «Hans Olav forsvinner fra Rakel midt i New York» Og denne enkle setningen oppsummerer romanens handling. Jeg husker godt første gang jeg hørte om boka. Jeg var på en opplesning på Sting i Stavanger i regi av Stavanger Litteraturfestival. For de fleste til stedet var nok prinsessemakens opplesning med ryggen vendt mot publikum kveldens høydepunkt. Men for meg var det denne jenta som leste om Rakel som hadde mistet sin kjære Hans Olav på The Metropolitan i New York. Da jeg senere leste boka ble jeg fullstendig grepet av historien. Hvordan er det mulig å miste kjæresten sin i New York?

Boka begynner slik:

«Da jeg kommer tilbake fra doen, er ikke Hans Olav i rommet med de La Tour-maleriene lenger. Jeg ser rundt meg, ser inn i rommet og får ikke øye på ham.»

Selve situasjonen er vel ikke så ukjent for oss. Vi mister jo folk hele tida på ferie. Kommer bort fra hverandre noen minutter før vi finner hverandre igjen, puster ut og klamrer oss til hverandres hender. Men det er dette som ikke skjer i Kristensen roman.

Romanen spinner rundt hovedpersonen, Rakel, og hennes forhold til seg selv, omverdenen og ikke minst Hans Olav. Har hun noen gang kjent Hans Olav. Vi følger Rakel i hennes leten og hvileløse vandring rundt i New York. Språket er stramt og minimalistisk, noe som kler fortellingen godt.

_s156kristensen1510_464514f

Inger Bråtveit – Munn mot ein frosen fjord og Siss og Unn

Mitt første møte med Inger Båtveit kom gjennom Munn mot ein frosen fjord som jeg fikk i julegave av min bror for en del år siden. Boka kom ut i 2002 og var Bråtveits debut. I romanen fortelles historien om ei jente som gjennom fantasifull lek forsøker å holde virkeligheten sammen. Hun pendler mellom foreldre og besteforeldre, og virkelighet, minner og fantasi flyter sammen i forsøket på å beskrive hennes virkelighet. Betsefar passer bestemor, men jenta må også passe bestemor. Bestemor husker bare det som skjedde for lenge siden.

«Bestefar har aldri sagt at det er eg som må passa på bestemor. Bestefar har aldri sagt det beint ut at det er eg som har ansvaret. Eg prøver å drøyma at det ikkje er sant. At i bestemor sine kakeboksar ligg det gøymt eit minnepulver som gjer at bestemor kan få minnet tilbake berre eg får blanda pulveret ut i H-mjøla hennar. Når bestemor har fått i seg det magiske minnepulveret må eg tvinga henne til å le samanhengande i minst to timar for at pulveret skal kunna bli oppløyst i kroppen hennar. Eg har planar om å få bestemor ut i ei skikkeleg latterkule som ingen ende vil ta. Til no har ikkje latteren vart lenge nok. Eg gir bestemor ein bit franskbrød med servelat. Bestefar har kjøpt servelat til oss i dag, seier eg og bestemor tygg med noko endelaust innvendig.»

Historiene fortelles gjennom et lyrisk, lekent språk mettet av bilder og metaforer. Her er det setninger jeg får lyst å samle på, ta vare på for å lese igjen og igjen. Bråtveit fikk Nynorsk litteraturpris 2002 for denne boka.

Mitt andre møte med Bråtveit fant sted for et par måneder siden. Siss og Unn henspiller som tittelen antyder på Tarjei Vesaas’ Isslottet.

Boka handler om Unn som bor i en liten bygd sammen med moren sin Mummy Big. Siss kommer flyttende fra Sverige til den lille bygda og etterhvert vokser det fram et varmt vennskap mellom de to jentene. Men vennskapet har også mørke sider som stadig trer tydeligere fram når den ene av jentene blomstrer og den andre går til grunne. Bråtveit skildrer de mørke sidene ved vennskapet på en fabelaktig måte.

En roman som har Isslottet av Vesaas som utgangspunkt må kunne betegnes som et dristig litterært prosjekt, men Bråtveit makter å skape sin egen historie ut av den velkjente fortellingen om Siss og Unn. Også språklig er hun på høyde med Vesaas når hun med sine ord og bilder gir oss inblikk i det sterke vennskapet jentene i mellom med formuleringer som dette:

«For di skuld skal eg i all æve nagla meg til barren.»

_skut5groth1412_jpg_920887f1

Gunnhild Øyehaug – Vente, blinke. Eit perfekt bilete av eit personleg indre: roman

I Gunnhild Øyehaugs Vente, Blinke møter vi flere karakterer. Vi møter litteraturstudenten Sigrid som venter på den rette. Hun drømmer om forfatteren Kåre Tryvle som hun kun har sett på et bilde bakpå boken han har skrevet. Sigrid er opptatt av hvorfor alle kvinner tusler rundt i for store herreskjorter uten noe under når de skal framstilles som sårbare på film. Plutselig en dag tusler hun selv rundt i en altfor stor herreskjorte og er selve inkarnasjonen av sårbar kvinne.

Vi møter også filmregissøren Linnea som skal på locationjakt i København, men i virkeligheten er der for å oppleve eller gjenoppleve sitt livs mest romantiske øyeblikk. Videre møter vi performancekunstneren Trine som sliter med melkespreng, litteraturstudenten Viggo og fiskedatteren Elida. Romanen er morsom, men også dyp og underfundig. Den er mettet med referanser til både litteratur, film og musikk. Til alt fra Olav H. Haug og Dantes Guddommelige komedie til  Sofia Coppolas Lost in translation, Kill Bill 2 og PJ Harvey. Som når Sigrid får det for seg at Coppola har iscenesatt seg selv gjennom hovedpersonen i filmen Lost in Translation, Charlotte:

«Men det er heilt merkeleg, altså, seier Sigrid, det er som om ho har iscenesett seg sjølv på ein måte, og det er eigentleg heilt fantastisk, viss du til dømes tenker på opningsscena der Charlotte ligg med ryggen til, og vi berre ser utsnittet av ryggen og rumpa ned til leggane, og ho har på seg den gjennomsiktige trusa, og tittelen liksom opptrer i tre skilde ord, først «lost», og så «in», cirka midt på rumpa, og så til slutt «Translation», litt lenger borte, og ja, måten dei liksom kjem glidande frammot lerretet før dei bleiknar og forsvinn; HEILT slik er Sofia Coppola òg! Eg er overvelda, seier Sigrid, over at berre måten ein brukar opningstitlar på i filmar, kan gi eit perfekt bilete av eit personleg indre!»

Vente, blinke er full av drømmer og håp. Av absurde situasjoner og tanker. Litt som livet selv.

VisBildeServlet


Read Full Post »

Allt

I dag har jeg endelig gått til innkjøp av en bok jeg i lang tid har hatt lyst til å lese. Martina Lowdens «Allt». Boka er på 628 sider, den har myke permer og gullbelagte sider. Jeg skal ikke skrive for mye om boka nå siden jeg knapt har begynt på lesingen og siden jeg helt sikkert vil blogge mer om denne senere. Men da jeg leste en anmeldelse av Anette Orre i Dagsavisen kom jeg over denne beskrivelsen av boken som jeg fikk lyst å dele:

«For Lowdens språklige musikalitet hennes blikk for observasjoner gjør at man leser boka med gul markeringspenn fordi det stadig er formuleringer så vakre eller tanker så nye at en får lyst til å klippe dem ut og henge dem på veggen.»

Beskrivelsen av selve leseropplevelsen var det som fanget meg i anmeldelsen. Bøker som gjør at du får lyst til å klippe ut setninger og henge dem på veggen som malerier. Fordi formuleringene er så vakre at du alltid vil ha dem rundt deg. Det er vakkert.

Read Full Post »

Kims lek

Da Endre Ruset ble ansatt som kunstnerisk rådgiver i Norsk Litteraturfestival på nyåret så jeg det som en gylden anledning til å plukke fram lyrikken hans fra hylla. Ruset har skrevet to diktsamlinger. Ribbeinas Vingespenn fra 2001 og Kims lek fra 2005. Sistenevnte er en liten perle av en diktsamling.

Rusets språk er lekent og mettet av bilder. Det hverdagslige blir beksrevet med fantastiske bilder. Flere dikt kan tjene som eksempel, men personlig liker  jeg dette godt:

Morelletreet

da morelletreet likna ei forelska jente

satte jeg henne under det

det skulle skinne på henne

så hun kunne skinne på meg

jeg så navnet i hånda hennes

det var mitt navn rissa med et blad

*

da morelletreet blomstra

et hvitt apotek

la jeg henne under det

så jeg slapp å våke over henne

hendene hennes modna

til store røde klokker

hun reiste seg og gikk

ei dråpe blod mot meg

Ruset makter å ordlegge følelser og situasjoner som knapt kan beskrives. Han tegner opp bilder som er gjenkjennelige selv om man aldri har satt tanker eller ord på følelsene tidligere.

Gjennomgang

Jeg går gjennom deg

til håndleddene slår

i takt med føttene

til tankene følger

i skrittenes retning

og fyller dem

*

jeg går gjennom deg

til munnen din uttaler gangen

og det er en buktale

til du selv går de samme skrittene

gjennom en lydløs bror

Nettopp derfor framstår Kims lek som det navnet bærer bud om, en lek. Og ikke en hvilken som helst lek. En lek der man leter etter gjenglemte følelser, der man gjenkjenner situasjoner og emosjoner man trodde man hadde glemt for lengst.

Read Full Post »

img_0549(Apt. 6, Tower block, Upjest. by Johann Sebastian Hänel: http://www.johannsebastianhanel.com/)

Når Brecht besökte Ruth Berlau på sinnessjukhuset i New York, och ville ta henne med hem, krävde hon att han skulle ta med alla de andra medinternerade på salen. Han vägrade, och då stannade hon. «Hellre tilsammans med de fördömda än de frikända.»

(Per Olov Enquist, Nedstörtad ängel)

Read Full Post »

Older Posts »