Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for mai, 2009

Kremen av kvinner

Jeg har i lengre tid hatt en diskusjon gående med en bekjent. Når vi møtes i festlig lag stiller han meg alltid dette lille, enkle spørsmålet:

«Har du lest noe god litteratur av kvinnelige norske samtidsforfattere i det siste?»

I denne situasjonen har jeg ofte blitt svar skyldig. Jeg har rett og slett ikke klart å komme på hvilke gode bøker skrevet av kvinner jeg har lest i det siste. Det irriterer meg. Han mener nemlig at gode bøker av kvinnelige norske samtidsforfattere er mangelvare. Dette er jeg dypt uenig i og her kommer mitt svar til deg Henrik:

Ja, jeg har lest mange gode bøker skrevet av norske kvinner i det siste. Og dette er bare et lite utvalg:

Miram Kristensen – En ettermiddag om høsten

Bak på Kristensens roman fra 2007 står en eneste setning: «Hans Olav forsvinner fra Rakel midt i New York» Og denne enkle setningen oppsummerer romanens handling. Jeg husker godt første gang jeg hørte om boka. Jeg var på en opplesning på Sting i Stavanger i regi av Stavanger Litteraturfestival. For de fleste til stedet var nok prinsessemakens opplesning med ryggen vendt mot publikum kveldens høydepunkt. Men for meg var det denne jenta som leste om Rakel som hadde mistet sin kjære Hans Olav på The Metropolitan i New York. Da jeg senere leste boka ble jeg fullstendig grepet av historien. Hvordan er det mulig å miste kjæresten sin i New York?

Boka begynner slik:

«Da jeg kommer tilbake fra doen, er ikke Hans Olav i rommet med de La Tour-maleriene lenger. Jeg ser rundt meg, ser inn i rommet og får ikke øye på ham.»

Selve situasjonen er vel ikke så ukjent for oss. Vi mister jo folk hele tida på ferie. Kommer bort fra hverandre noen minutter før vi finner hverandre igjen, puster ut og klamrer oss til hverandres hender. Men det er dette som ikke skjer i Kristensen roman.

Romanen spinner rundt hovedpersonen, Rakel, og hennes forhold til seg selv, omverdenen og ikke minst Hans Olav. Har hun noen gang kjent Hans Olav. Vi følger Rakel i hennes leten og hvileløse vandring rundt i New York. Språket er stramt og minimalistisk, noe som kler fortellingen godt.

_s156kristensen1510_464514f

Inger Bråtveit – Munn mot ein frosen fjord og Siss og Unn

Mitt første møte med Inger Båtveit kom gjennom Munn mot ein frosen fjord som jeg fikk i julegave av min bror for en del år siden. Boka kom ut i 2002 og var Bråtveits debut. I romanen fortelles historien om ei jente som gjennom fantasifull lek forsøker å holde virkeligheten sammen. Hun pendler mellom foreldre og besteforeldre, og virkelighet, minner og fantasi flyter sammen i forsøket på å beskrive hennes virkelighet. Betsefar passer bestemor, men jenta må også passe bestemor. Bestemor husker bare det som skjedde for lenge siden.

«Bestefar har aldri sagt at det er eg som må passa på bestemor. Bestefar har aldri sagt det beint ut at det er eg som har ansvaret. Eg prøver å drøyma at det ikkje er sant. At i bestemor sine kakeboksar ligg det gøymt eit minnepulver som gjer at bestemor kan få minnet tilbake berre eg får blanda pulveret ut i H-mjøla hennar. Når bestemor har fått i seg det magiske minnepulveret må eg tvinga henne til å le samanhengande i minst to timar for at pulveret skal kunna bli oppløyst i kroppen hennar. Eg har planar om å få bestemor ut i ei skikkeleg latterkule som ingen ende vil ta. Til no har ikkje latteren vart lenge nok. Eg gir bestemor ein bit franskbrød med servelat. Bestefar har kjøpt servelat til oss i dag, seier eg og bestemor tygg med noko endelaust innvendig.»

Historiene fortelles gjennom et lyrisk, lekent språk mettet av bilder og metaforer. Her er det setninger jeg får lyst å samle på, ta vare på for å lese igjen og igjen. Bråtveit fikk Nynorsk litteraturpris 2002 for denne boka.

Mitt andre møte med Bråtveit fant sted for et par måneder siden. Siss og Unn henspiller som tittelen antyder på Tarjei Vesaas’ Isslottet.

Boka handler om Unn som bor i en liten bygd sammen med moren sin Mummy Big. Siss kommer flyttende fra Sverige til den lille bygda og etterhvert vokser det fram et varmt vennskap mellom de to jentene. Men vennskapet har også mørke sider som stadig trer tydeligere fram når den ene av jentene blomstrer og den andre går til grunne. Bråtveit skildrer de mørke sidene ved vennskapet på en fabelaktig måte.

En roman som har Isslottet av Vesaas som utgangspunkt må kunne betegnes som et dristig litterært prosjekt, men Bråtveit makter å skape sin egen historie ut av den velkjente fortellingen om Siss og Unn. Også språklig er hun på høyde med Vesaas når hun med sine ord og bilder gir oss inblikk i det sterke vennskapet jentene i mellom med formuleringer som dette:

«For di skuld skal eg i all æve nagla meg til barren.»

_skut5groth1412_jpg_920887f1

Gunnhild Øyehaug – Vente, blinke. Eit perfekt bilete av eit personleg indre: roman

I Gunnhild Øyehaugs Vente, Blinke møter vi flere karakterer. Vi møter litteraturstudenten Sigrid som venter på den rette. Hun drømmer om forfatteren Kåre Tryvle som hun kun har sett på et bilde bakpå boken han har skrevet. Sigrid er opptatt av hvorfor alle kvinner tusler rundt i for store herreskjorter uten noe under når de skal framstilles som sårbare på film. Plutselig en dag tusler hun selv rundt i en altfor stor herreskjorte og er selve inkarnasjonen av sårbar kvinne.

Vi møter også filmregissøren Linnea som skal på locationjakt i København, men i virkeligheten er der for å oppleve eller gjenoppleve sitt livs mest romantiske øyeblikk. Videre møter vi performancekunstneren Trine som sliter med melkespreng, litteraturstudenten Viggo og fiskedatteren Elida. Romanen er morsom, men også dyp og underfundig. Den er mettet med referanser til både litteratur, film og musikk. Til alt fra Olav H. Haug og Dantes Guddommelige komedie til  Sofia Coppolas Lost in translation, Kill Bill 2 og PJ Harvey. Som når Sigrid får det for seg at Coppola har iscenesatt seg selv gjennom hovedpersonen i filmen Lost in Translation, Charlotte:

«Men det er heilt merkeleg, altså, seier Sigrid, det er som om ho har iscenesett seg sjølv på ein måte, og det er eigentleg heilt fantastisk, viss du til dømes tenker på opningsscena der Charlotte ligg med ryggen til, og vi berre ser utsnittet av ryggen og rumpa ned til leggane, og ho har på seg den gjennomsiktige trusa, og tittelen liksom opptrer i tre skilde ord, først «lost», og så «in», cirka midt på rumpa, og så til slutt «Translation», litt lenger borte, og ja, måten dei liksom kjem glidande frammot lerretet før dei bleiknar og forsvinn; HEILT slik er Sofia Coppola òg! Eg er overvelda, seier Sigrid, over at berre måten ein brukar opningstitlar på i filmar, kan gi eit perfekt bilete av eit personleg indre!»

Vente, blinke er full av drømmer og håp. Av absurde situasjoner og tanker. Litt som livet selv.

VisBildeServlet


Read Full Post »

Sympatisexy?

En venninne av meg påstår at ankelbruddet og den påfølgende krykkegåingen og haltingen burde gi meg en ny vår på sjekkefronten. Sympatisexy kaller hun det. Jeg er ikke helt sikker på om jeg er enig i det.

Men sympati får jeg iallefall. Og når jeg ikke har mer en 7,50,- til å komme meg hjem fra byen med hjelper det godt på med sympati fra en pirattaxisjåfør fra nord-irak.

Read Full Post »

Breathe me

Så var det gjort. Alle sesongene, alle episodene, hvert minutt av den fantastiske serien «Six Feet Under» er sett. Jeg har ledd, vært redd, blitt flau og grått med familien Fisher i flere måneder. Så nå er tomheten her.

Emosjonene og følelsene må få utløp på andre måter. En periode følte jeg meg mer følelsesmessig involvert i hva som skjedde på Six feet Under enn i det som skjedde i mitt eget liv. Kanskje på tide at jeg blir emosjonelt involvert i mitt eget liv igjen. Men det er jo litt slitsomt og litt vondt.

Legger ved «Breathe me» av Sia. Den nydelige sangen som avslutter serien.

Read Full Post »

I det jeg sitter og blar i Magasinet oppdager jeg et bilde av Norges U19 landslag i fotball fra 1999. Og der sitter en av mine gamle flammer og ser rett på meg. Han ser ut akkurat som han gjorde da forelskelsen var på sitt mest intense. Som da jeg gikk rundt i gangene på Molde vgs med et håp om å få et glimt av han i hvert eneste friminutt.

Det som slår meg når jeg ser dette bildet og kjenner at det faktisk fortsatt kribler litt i magen, er at dette antageligvis er en episode som kan komme til å gjenta seg. Gamle flammer kan jo dukke opp over alt både i egen person og på bilder som i dette tilfellet. Det er litt skummelt, men også ganske fint og plutselig være 16 år og stormforelska igjen for en stakket stund.

Read Full Post »