Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for desember, 2008

Heimlandet barndom

Jeg forlot et vinterkledd Lillehammer til fordel for et regntungt Molde, men likevel fremstår sistnevnte som uendelig mye mer vakkert. Fra hvit jul med julegata i Lillehammer som selve beviset på at Lillehammer virkelig er en juleby, som den reklamerer med.

Til Molde. Til sølepytter på bakken idet jeg går av bussen.

Humøret stiger proporsjonalt med at snøen minker når toget snirkler seg oppover Gudbrandsdalen. Merkelig nok. Alle vil vel ha hvit jul, ikke minst jeg. Men det blir uviktig, det er uviktig, når minnene fra min barndom åpenbarer seg i den grå, regntunge hjembyen min, Molde.

Hva åpenbarer seg? Jo fjellene og fjorden. Romsdalsalpene har aldri virket høyere og Romsdalsfjorden har aldri vært vakrere. Nostalgia?

Read Full Post »

Jeg har tidligere såvidt nevnt hvilke utslag det har at jeg går og handler på tom mage (les: to fulle bæreposer med mat og godis). I dag har jeg gjort nye oppdagelser innenfor handle-universet. Man skulle tro at det å handle etter trening ga noenlunde samme konsekvenser som å handle på tom mage, altså fulle poser. Med god samvittighet kunne man tillate seg å fylle opp med den ene lekkerbisken etter den andre. Min erfaring er at det gjør det ikke.

Etter å ha tilbrakt en times tid på treningsrommet på skolen (et innfall for å slippe og lese kulturpolitikk, det har blitt mye trening i det siste…) tok jeg turen innom butikken på vei hjem.

-Fredag, tenkte jeg

-Godis, tenkte jeg.

Men, nei da. Jeg kom ut fra butikken med følgende i posen:

grovt brød, egg, smoothie, gulrøtter, salat.

Så det å trene før man handler, såkalt workoutshopping, viser seg å være en ypperlig strategi for å ende opp med sunne ting og tang i posen. Det som ikke er så ypperlig er at jeg sitter her en fredagskveld uten noe godis…

-hm, kan vel hende det blir en tur til på butikken.

PS: Om noen nå tror jeg er over gjennomsnittet opptatt av handling, og ikke minst handleposer, så kan nok det ha noe for seg.

Read Full Post »

Reprise-dialog

Finfin dialog fra filmen Reprise (Riktignok ikke fra selve filmen, men fra dvd’ens ekstramateriell)

Erik har lest Phillips utkast etter at han har tatt opp igjen skrivingen:

Erik: Ja, dette… Dette er ræva.

Latter

Erik: Det er…

Phillip: Hvor ræva er det, liksom?

Erik: Det er sjokkerende. Det er dritt, liksom.

Latter

Erik: Beklager, altså. Hvor lang tid har du brukt på dette her, da?

Phillip: Nei… Et par minutter.

Latter

Erik: Jobb litt lenger, da.

Latter

Erik: Før du viser meg noe sånt.

Read Full Post »

Litterært julegavetips

Per Olov Enquist – Nedstörtad ängel

Den svenske forfatteren Per Olov Enquists lille perle Nedstörtad ängel er mitt julegavetips. På norsk heter romanen Styrtet Engel.

Romanen handler om kjærlighet, ubetinget og i enkelte tilfeller ubegripelig kjærlighet. Romanen handler om tilgivelse. Og romanen handler om ondskap. Jeg ble ikke overrasket da jeg leste i et intervju med Erik Poppe at en av hans favorittbøker var nettopp Nedstörtad ängel. Romanen kretser rundt noe av den samme tematikken Poppes siste film deUsynlige tar for seg.

I romanen møter vi blant annet Pasqual Pinon. Pinon var født med to hoder, et mannshode og et kvinnehode plassert oppå hverandre. De reiste rundt med sirkus på 1920-tallet hvor de ble framholdt som en stor attraksjon. Vi møter også K og hans kone som har gjennomlevd en tragedie, de har mistet et barn. Det fortelles om et voldsomt hat som vendes til en ubegripelig kjærlighet.

Enquist språk er poetisk og vakkert. Et utdrag fra romanens innledning kan tjene som eksempel:

Bevarar ännu en av pojkens små egendomliga lappar. På denna står det endast fyra ord: «Andas fram mitt ansikte.»

En bön?

Romanen tar for seg essensielle spørsmål om mennesket. Hvor går grensen mellom menneske og monster? Er kjærlighet uten motiv like ubegripelig som ondskap?

Kort sagt er romanen en liten perle som bør leses, og gis bort. I disse finanskrisetider er det heller ingen ulempe at boken finnes i pocketutgave og ikke koster mer enn en hundrelapp. Om du har venner som behersker det svenske språket nogenlunde godt kan du kjøpe boken på orginalspråket til kun kr. 28! (Norli Universitetsgaten har den) På orginalspråket blir også Enquists nydelige, poetiske språk enda tydeligere. Så løp og kjøp!

Read Full Post »

Jeg har vært og handlet i byen. Har visst satset på kvantitet (har to fulle bæreposer fra Rema 1000) framfor kvalitet. Mon tro om det har sammenheng med en gnagende sultfølelse i magen. I tillegg har jeg vært på biblioteket og fylt opp sekken min med diverse bøker. Når jeg kommer ut fra butikken innser jeg at klokka er 43. Bussen går 45. Jeg må løpe ned til skysstasjonen på isen og er livredd (om ikke livredd så iallefall bekymret) for at et fall er nært forestående.

Når jeg ankommer skysstasjonen ser jeg at bussen min fortsatt står der. Først når jeg sitter på bussen forstår jeg at jeg har tatt nr.1 og ikke nr.4, som ville vært langt mer ideelt. Jeg forbanner buss-systemet på Lillehammer og skjønner ikke hvorfor to busser må trafikkere omlag samme strekning. Med kun én (viktig) forskjell: Den ene stopper litt nærmere meg enn den andre. Selvfølgelig skjønner jeg hvorfor hvis jeg bare tenker meg om. Denne ene kjører faktisk en ganske annen rute før den kommer til mitt stoppested. Men i dag vil jeg ikke forstå.

Det faktum at jeg har satt meg på nr.1 innebærer at jeg må gå ganske mye lenger fra busstoppet og hjem. Med to fulle bæreposer er det ikke med glede.

Når jeg går av bussen blir jeg overmodig og velger å ta en snarvei opp en snødekt skråning. Akkurat i det jeg faller skjønner jeg at det var et dårlig valg. Liggende i skråninga med en bærepose i hver hånd og en sekk full av bøker roper jeg:

Jeg skal faen meg ikke gi meg! Jeg skal opp!!

Jeg er såpass sint at jeg roper det før jeg i det hele tatt har tatt bryet med å sjekke om det er folk rundt meg. Det er det ikke. Men om det hadde vært det hadde jeg nok ropt uansett. Fortvilelsen øker når jeg ikke klarer å komme meg på beina. Etter noen forsøk, i ren resignasjon, begynner jeg å krype opp skråninga. Fortsatt med en Rema 1000-pose i hver hånd.

Vel oppe er jeg litt flau, selv om jeg er alene og det er mørkt.

Read Full Post »

En søndag etter en finfin bytur gikk jeg og min gode venninne anita på tur. Ettersom vi hadde god fyllehumor (noe som hører søndagene med) gikk vi og fjaset og lo. Plutselig så vi en gutt sitte midt mellom to greiner i et tre. Gutten, hvis navn ikke skal nevnes her, satt helt stille. Ettersom vi ikke visste hvordan vi skulle gå fram for å få han til å komme ned fra treet (vi ville egentlig at han skulle kjøre oss på mc.donalds for en dagen derpå burger…) begynte vi å lokke på han som man lokker på en katt.

-pus, pus….

-kom ned da, pusen….

Men han ville ikke komme ned. Da vi hadde forsøkt å få han til å komme ned en stund og hadde innsett at alle våre forsøk var forgjeves gikk vi videre. Da vi kom tilbake en halvtime senere var han ikke der lenger.

Det hadde nok blitt litt for kaldt for han.

Read Full Post »

Med middag og øl i posen. På vei til Helle. I snø (både på bakken og i lufta). Jeg holder på å falle, men får tatt meg inn. Plutselig står jeg med skjelettet av kiwiposen i hånda. Bunnen har revna. Karbonadedeig, øl, hamburgerbrød, tomater og lørdagsdagbladet ligger på bakken.

Når vi har stekt oss hamburgere og kommer på at vi også bør ha brød, finner vi ikke brødene.

Helle: Vi finner dem til våren.

Heldigvis står de på skjenken i gangen. Det blir hamburgere med brød.

Read Full Post »

Older Posts »